Han la ikke flisene selv. Likevel må han betale to millioner

En styreleder i et lite håndverksfirma ble i august dømt til å betale over to millioner kroner til to kunder – uten at han hadde utført arbeidet eller tatt beslutningen som ødela badene. Borgarting lagmannsrett mener han er ansvarlig fordi selskapet ikke var organisert slik at feilen kunne bli oppdaget. For alle som sitter alene som styreleder og daglig leder i sitt eget AS, er dette den viktigste dommen på lenge.

Hva skjedde

Våren og sommeren 2021 inngikk Knut Mikkel Normann Olsen og selskapet Fox Property AS avtaler med håndverksfirmaet Asker og Bærum Prosjekt AS om flislegging av bad, vaskerom og ganger på tre eiendommer. Prisen var rundt 227 000 kroner for den ene jobben og rundt 280 000 kroner for den andre. Ingen av avtalene ble satt opp skriftlig – de kom i stand gjennom samtaler, e-poster og tilbud.

Arbeidet ble ferdig i løpet av 2022. Så begynte flisene å løsne. Undersøkelser viste at limet var påført ved såkalt punktliming – klatter av lim her og der – i stedet for tannsparkling, der limet fordeles jevnt over hele flaten. Flislimets eget produktblad krevde tannsparkling. En takstrapport konkluderte med at «påføringsteknikken er utført amatørmessig med alvorlige avvik».

Kundene gikk først på selskapet og vant: i desember 2023 ble Asker og Bærum Prosjekt AS dømt til å betale dem til sammen nær 800 000 kroner. Men i februar 2024 begjærte styret oppbud, konkurs ble åpnet, og bobehandlingen ble innstilt uten en krone til kreditorene. Kundene sto igjen med en dom de ikke kunne bruke til noe.

Da rettet de kravet mot mannen bak selskapet: Kjetil Foss Larsen, som var eneaksjonær, styreleder og daglig leder i ett og samme selskap. Tingretten frifant ham i mars 2025. Lagmannsretten snudde.

Hva sa retten

Lagmannsretten slår først fast det opplagte: Larsen la ikke flisene selv, og det var ikke han som bestemte at det skulle brukes punktliming. Spørsmålet var om han likevel var erstatningsansvarlig etter aksjeloven § 17-1, som gjør daglig leder, styremedlemmer og aksjeeiere ansvarlige for skade de «i den nevnte egenskap forsettlig eller uaktsomt har voldt».

Svaret ble ja. Retten tok utgangspunkt i pliktene som følger av aksjeloven § 6-12 – styret skal «sørge for forsvarlig organisering av virksomheten» og «påse at dets virksomhet, regnskap og formuesforvaltning er gjenstand for betryggende kontroll» – og § 6-14 om daglig ledelse. Der det foreligger pliktbrudd, er det etter Høyesteretts praksis en presumsjon for at vedkommende også kan bebreides for det.

Og pliktbrudd fant retten flere av. Larsen hadde overlatt til en arbeidsleder å skaffe folk til hvert oppdrag, uten selv å kontrollere at de innleide hadde nødvendig fagkompetanse, og uten å ha laget retningslinjer for hva slags kompetanse som krevdes. Det fantes ingen etablerte rutiner for internkontroll som skulle sikre at arbeidet var kontraktsmessig. Det ble ikke gjort noen løpende, systematisk dokumentasjon underveis, noe som gjorde etterkontroll vanskelig. Ansvarsdelingen mellom Larsen og arbeidslederen var aldri klargjort eller skrevet ned. Og produktbladet for flislimet – dokumentet som sa hvordan limet skulle påføres – ble aldri innhentet og gjort kjent for dem som skulle gjøre jobben.

Retten formulerer en setning som er verdt å henge over pulten: «Ansvaret etter aksjelovgivningen kan ikke delegeres bort.» Den viser til en tidligere lagmannsrettsdom om skattetrekk, der det heter at daglig leder «har plikt til å sørge for forsvarlige systemer og rutiner i selskapet og plikt til å følge med og til å føre nødvendig kontroll med utførelsen av delegerte oppgaver», og sier at det samme gjelder andre lovfastsatte plikter.

Retten legger også vekt på at selskapet var lite. Det er ikke en formildende omstendighet – det er skjerpende. Nettopp fordi virksomheten ikke var større enn at Larsen måtte forventes å ha oversikt over hvilke oppdrag selskapet hadde og hvordan de gikk, kunne han ikke gjemme seg bak at han var opptatt. Og fordi det ikke fantes betryggende generelle rammer for virksomheten, skjerpet det kravene til hans konkrete oppfølging av hvert enkelt prosjekt.

Et siste punkt er viktig juridisk: kan en kunde i det hele tatt påberope seg aksjelovens organiseringsregler? De verner jo først og fremst selskapet og aksjeeierne. Lagmannsretten mener ja – bestemmelsene verner indirekte også medkontrahentenes interesser. Begrunnelsen er praktisk: siden aksjeeiere har begrenset ansvar, «blir medkontrahentenes stilling for usikker» hvis kravene til forsvarlig organisering ikke kan påberopes av dem selskapet inngår avtaler med.

Resultatet: Larsen ble dømt til å betale 1 212 500 kroner til Fox Property AS og 793 750 kroner til Olsen, pluss 174 565 kroner i sakskostnader til hver av dem for lagmannsretten og 182 987 og 163 980 kroner for tingretten. Dommen var enstemmig.

Hvorfor dette betyr noe for deg som styremedlem, leder eller eier

De fleste tenker på styreansvar som noe som slår inn når man har gjort noe galt: godkjent en dårlig avtale, ventet for lenge med å begjære oppbud, tatt ut penger man ikke skulle. Denne dommen handler om noe annet. Larsen gjorde ingenting galt i selve prosjektet. Han var ikke engang i rommet da den skadelige beslutningen ble tatt.

Ansvaret oppsto fordi han ikke hadde bygget en organisasjon som kunne fange opp feilen. Det er en helt annen type risiko, og den er langt mer utbredt. Titusenvis av norske aksjeselskaper drives av én person som er styreleder, daglig leder og eier på samme tid, med et par innleide eller ansatte, og med rutiner som stort sett bor i hodet på den ene personen. Alle disse selskapene har den samme eksponeringen som Larsen hadde.

Legg merke til at ansvarsbegrensningen i aksjeloven § 1-2 ikke hjalp. Hovedregelen er fortsatt at aksjeeierne ikke hefter for selskapets forpliktelser, og Høyesterett har sagt at det kreves «noe spesielt» for å skjære gjennom. Men «noe spesielt» viste seg her å være fraværet av helt ordinære ting: en skriftlig ansvarsdeling, en sjekk av at folk kan faget, og en rutine for å kontrollere arbeidet før det leveres.

Merk også rekkefølgen: kundene tapte ingenting på at selskapet gikk konkurs. Konkursen forsinket dem, men den fjernet ikke kravet – den flyttet det bare over på personen. Å legge ned selskapet er ikke en utgang fra ansvaret.

Praktiske lærdommer

Skriv ned hvem som har ansvar for hva. Lagmannsretten trakk uttrykkelig fram at det ikke fantes noen dokumentasjon på hvordan ansvaret var fordelt mellom Larsen og arbeidslederen, og at fraværet av en klar ansvarsfordeling «kan ha skapt en usikkerhet … om hvem som hadde ansvar for hva». Et halvsides dokument ville tatt en time å lage.

Kontroller kompetansen til dem du leier inn. Det holder ikke å stole på at den du setter til å skaffe folk, skaffer riktige folk. Retten mente det ikke var forsvarlig å overlate innleie til en annen uten på forhånd å ha klargjort hvilken fagkompetanse som krevdes, og uten selv å gjøre noe for å forsikre seg om at de innleide hadde den.

Hent inn produktdokumentasjonen og gjør den kjent. Hele saken sto og falt på et produktblad ingen hadde lest. Arbeidslederen forklarte at han ikke kjente til at det fantes, og at det uansett ikke kunne tas på ordet. Har du leverandørens anvisning i hånden og har delt den med den som gjør jobben, har du både redusert risikoen for feil og skaffet deg dokumentasjon på at du gjorde det du skulle.

Dokumenter underveis, ikke etterpå. Det ble tatt noen bilder, men retten fant det ikke sannsynliggjort at det ble gjort løpende og systematisk dokumentasjon. Poenget er ikke å ha et perfekt kvalitetssystem – det er å ha noe som gjør etterkontroll mulig.

Vær ekstra på vakt der du kjenner risikoen. Retten mente Larsen etter mange års samarbeid mest sannsynlig visste at arbeidslederen ofte foretrakk punktliming, og at han derfor «hadde en særlig foranledning» til å sjekke akkurat dette. Kjenner du en svakhet hos en medarbeider eller leverandør, skjerpes kontrollplikten din på nettopp det punktet.

Ikke tro at det lille selskapet får slakk. At virksomheten er liten, gir deg ikke lavere krav – den gir deg færre unnskyldninger for ikke å ha oversikt.

Borgarting lagmannsretts dom 11. august 2026, LB-2025-86142: https://lovdata.no/dokument/LBSIV/avgjorelse/lb-2025-86142