Når familie-bedriften skal videreføres:
To generasjoner – ett ansvar, to virkeligheter
Et generasjonsskifte i en familiebedrift handler ikke bare om tall og avtaler. Det handler minst like mye om følelser, forventninger og det å finne trygghet i en krevende overgang.
Mange opplever usikkerhet, spenninger og et sterkt ansvar for å gjøre det riktig, enten du skal overta eller overlate bedriften til neste generasjon.
Jeg vet hvor krevende det kan være, både for deg som skal overlate bedriften, og for deg som skal overta ansvaret.
Ofte ser den overlatende generasjonen og den overtakende generasjonen situasjonen fra helt forskjellige ståsteder, med egne bekymringer, håp og ønsker for fremtiden.
Min rolle er å hjelpe dere å forstå hverandre, rydde i misforståelser og gi praktiske råd som gjør prosessen trygg og ryddig for alle parter.
For deg som skal overlate bedriften:
Du ønsker det beste, men det er ikke alltid lett å vite hvordan det skal skje.
Du har bygd noe som betyr noe. Kanskje startet du selv. Eller kanskje har du tatt ansvar for å føre videre det noen andre en gang skapte.
Nå står du i et punkt der du skal gi videre. Det er ikke bare en ledelsesbeslutning. Det er en overgang – faglig, personlig og emosjonell.
Det er vanskelig å slippe taket – selv om man sier man vil.
Du vil gjerne bidra videre, men det blir lett oppfattet som innblanding.
Du har erfaring og oversikt – men møter motstand når du forsøker å formidle det videre.
Du vil gjøre det rettferdig, men rettferdighet oppleves ulikt for dem som står på utsiden.
Du føler på ansvar for de ansatte, kundene og arven, men samtidig uro for hva som skjer når du selv ikke lenger bestemmer.
Du vil det beste. Det er ingen tvil.
Men mange i din situasjon kjenner seg igjen i følelsen av å stå mellom roller. og samtidig kjenne på forventninger, sorg, stolthet og tilknytning.
Kjente utfordringer:
For deg som skal overta bedriften:
Du ønsker å bidra, men ikke miste deg selv i prosessen.
Å overta en familiebedrift er ofte mer enn en jobb. Det er å tre inn i noe med historie, forpliktelser og forventninger – både uttalte og tause.
Mange i neste generasjon står i spennet mellom:
Lyst til å bidra – og behov for å forme ting på sin egen måte
Behov for å bli sett og tatt på alvor, samtidig som man skal vise lojalitet
Uklarhet om når og hvordan eierskap og ansvar egentlig skal overføres
Ønske om struktur og avklaring, men ofte møter man bare usagte forventninger
Følelse av å være “på prøvetid” – uten at noen sier det rett ut
Manglende språk for å uttrykke frustrasjon – uten å såre noen
Det finnes et sterkt behov for fellesskap med andre i samme situasjon, men det er også behov for verktøy og sparring som gjør det mulig å forstå både virksomheten og menneskene man skal samarbeide med.
Det er sjelden vond vilje som skaper avstand mellom generasjonene i en familiebedrift. Ofte handler det om at vi ser verden fra forskjellige ståsteder, med ulike erfaringer, verdier og forventninger til både bedriften og hverandre.
Den som skal overlate, bærer på en livslang historie, stolthet og kanskje en bekymring for om alt skal ivaretas på riktig måte.
Den som skal overta, har ofte nye ideer, et ønske om å sette sitt preg på virksomheten og et behov for å bli sett og anerkjent for egne valg.
Her oppstår lett misforståelser – ikke fordi noen vil hverandre vondt, men fordi vi mangler et felles språk for å snakke om det som virkelig betyr noe.
Det kan være vanskelig å sette ord på følelser, bekymringer og forventninger, og det kan være behov for å filtrere, oversette og avklare det som blir sagt – og det som ikke blir sagt
Mellom generasjonene – der misforståelser ofte oppstår
Derfor er det klokt å involvere en utenforstående:
Jeg fungerer som en nøytral tredjepart som forstår begge parter
Jeg kjenner både struktur og følelser – og kan sette rammene for en god samtale
Jeg kan normalisere, avlaste og tydeliggjøre det som ellers blir låst
Jeg kan hjelpe med rolleavklaring, forventningsstyring og trygghet i prosessene
Som sparringspartner hjelper jeg dere å rydde i dette landskapet, slik at alle parter blir hørt og forstått, og generasjonsskiftet kan gjennomføres på en trygg og respektfull måte.
Derfor betyr dette så mye for meg:
Jeg har selv vokst opp i en familiebedrift, og jeg har kjent på kroppen hvordan et generasjonsskifte kan rive i både følelser og relasjoner.
Jeg har stått midt i prosessen – som sønn, som arvtaker, som pårørende og som sparringspartner. Jeg vet hvordan det føles å bære ansvar, usikkerhet og forventninger fra flere kanter, og jeg har sett hvor lett det er at gode intensjoner drukner i misforståelser eller taushet.
Når jeg møter familier i samme situasjon, kjenner jeg historiene igjen – uansett om jeg snakker med den som skal gi stafettpinnen videre, eller med den som skal ta over.
Gang på gang ser jeg at det ikke bare handler om lover, regnskap eller formuer. Det handler om mennesker som faktisk vil hverandre vel, men som strever med å finne ut hvordan de skal snakke sammen, forstå hverandre og finne en trygg vei videre – sammen.