«Vi tar dette på største alvor» brukes av både bedriftsledere og politikere. Når blir forsikringen en floskel – og hva må følge etter for at ordene skal få innhold?
Noe har gått galt. En bedrift får kritiske spørsmål. En politiker må forklare seg. Mikrofonene kommer frem.
Da kommer den:
«Vi tar dette på største alvor.»
Gjerne med rolig stemme og et ansiktsuttrykk som understreker at her er det ingen som tar lett på noe som helst.
Det er betryggende. I hvert fall frem til man begynner å lure på hva som skjer etter punktum.
Formuleringen blir en floskel når forsikringen om alvor får erstatte konkret oppfølging. Den kan være helt oppriktig, men sier alene lite om hva avsenderen vil gjøre.
xxd
Fra direktørkontoret til talerstolen
«Vi tar dette på største alvor» har et stort arbeidsområde.
Setningen passer i en pressemelding fra en bedrift. Den passer foran en mikrofon utenfor Stortinget. Den kan brukes av direktøren, statsråden og partilederen uten at et eneste ord må skiftes ut.
En slags språklig unisexmodell. Finnes i alle partifarger og passer til de fleste organisasjonskart.
Vi møter formuleringen i omtalen av alvorlige ulykker, feil overfor kunder og politiske spørsmål om ansvar, tillit og trygghet. Sakene er forskjellige. Svaret kan likevel begynne helt likt.
Da blir fortsettelsen viktig.
Hva har skjedd? Hvem har ansvar? Hva skal gjøres?
Alvorlighetsgraden er avklart
Formuleringen høres ut som et tydelig svar. Men hva har vi egentlig fått vite?
Vi vet at avsenderen ønsker å understreke sakens alvor.
Vi vet foreløpig ingenting om hvem som skal undersøke den, hva som skal gjøres, eller når vi får høre noe igjen.
Setningen inneholder ingen frist. Ingen ansvarlig. Ikke engang et lite løfte om å ringe tilbake.
Men alvoret er på plass.
Det kan også være uklart hva «dette» viser til. Er det hendelsen? Konsekvensene for dem som er rammet? Eller at saken nå er på forsiden?
Vi trenger ikke gjette på motivene. Det er mer nyttig å se på oppfølgingen.
Det finnes tydeligvis en skala
Det mest fascinerende ordet er «største».
Her holdes det ingenting i reserve. Skulle situasjonen forverre seg, blir det vanskelig å finne en høyere innstilling.
Det reiser også noen spørsmål om tidligere henvendelser.
Ble den første klagen tatt på middels alvor? Var purringen innenfor det normale alvorlighetsområdet? Og var det først da noen satte sjefen på kopi at saken kvalifiserte til største?
Man kunne nesten ønske seg innsyn i skalaen.
«Saken din er nå oppgradert fra en viss bekymring til betydelig alvor. Ved ytterligere medieinteresse vil største alvor bli aktivert.»
Alvorlige hendelser krever alvorlige svar
Etter en ulykke kan det være både riktig og nødvendig å understreke alvoret. Mennesker kan være skadet. Pårørende og kolleger trenger informasjon. Ingen kan forventes å ha alle svar mens hendelsesforløpet fortsatt undersøkes.
Derfor blir det for enkelt å stemple formuleringen som en floskel hver gang den brukes.
Etter en alvorlig arbeidsulykke ved Hydros anlegg på Sunndalsøra i 2023 uttalte fabrikksjefen at de tok hendelsen på største alvor. Omtalen beskrev også at Hydro satte ned en granskningskommisjon og informerte ansatte. Ordene sto sammen med opplysninger om oppfølging. Les omtalen i Metal Supply fra 31. august 2023.
Et eksempel fra en helt annen type sak er Ruters feilaktige gebyrøkning i 2026. I pressemeldingen fra 21. mai brukte selskapet formuleringen, opplyste at gebyret var rettet og beskrev hvordan kundene skulle få tilbake mellomlegget. Les Ruters pressemelding om gebyrfeilen og tilbakebetalingen. Det avgjørende er altså hva som følger med setningen.
Fra næringsliv til politikk
Formuleringen brukes også når politikere skal forsikre oss om at en situasjon blir håndtert.
I september 2026 sa forsvarsminister Tore O. Sandvik at folk i Norge skulle kjenne seg trygge på at myndighetene tok situasjonen knyttet til Russland på største alvor. Han viste samtidig til regjeringens forsvarssatsing. Les Sandviks uttalelse til Sol fra 25. september 2026.
En politisk uttalelse må naturligvis vurderes ut fra saken den gjelder. Men som tilhørere kan vi stille det samme spørsmålet til statsråden som til direktøren:
Hva betyr dette i praksis?
Når avsenderen selv møter kritikk, blir spørsmålet enda mer interessant. Å erkjenne at en sak er alvorlig, avklarer ikke hvilket ansvar man selv har. Den som spør «Hvorfor ble dette ikke fulgt opp?», har fortsatt krav på et svar etter at alvoret er bekreftet.
Når blir uttrykket en floskel?
Tenk deg at du har fått den samme fakturaen tre ganger. Du har forklart feilen to ganger og betalt det riktige beløpet én gang.
Nå har du fått et purregebyr.
Du tar kontakt og får beskjed om at virksomheten tar dette på største alvor.
Det er mulig. Men akkurat nå ville du kanskje hatt større glede av at noen tok bort purregebyret.
Her ligger floskelens kjerne: En erklæring om hvor viktig saken er, får plassen til et svar på hva som skal skje.
Avsenderen opplever kanskje å ha svart tydelig. Mottakeren sitter fortsatt med den samme fakturaen.
Hva kan man si i stedet?
Det går an å være konkret også mens man mangler svar:
«Jeg undersøker dette med fakturaavdelingen i dag. Du får en oppdatering fra meg innen torsdag, selv om vi ikke har løst saken da.»
Da vet mottakeren noe mer. Noen har tatt oppgaven. Det finnes et neste steg. Og torsdag er lettere å forholde seg til enn «største alvor».
Neste gang formuleringen dukker opp, kan vi derfor godt la den få en sjanse.
Lytt etter fortsettelsen. Kommer det et navn? Et tiltak? Et tidspunkt?
Hvis fortsettelsen uteblir, er et enkelt spørsmål på sin plass:
«Hva betyr det konkret for oppfølgingen av denne saken?»
Da får alvoret anledning til å vise hva det duger til.
For kunden med purregebyret er det en begrenset trøst at feilen har nådd øverste nivå på alvorlighetsskalaen.
Neste forfallsdato nærmer seg.
Artikkelen er en del av «Floskelbiblioteket» – et skråblikk på formuleringer i ledelse, styrearbeid og organisasjonsliv.
